Jeg vil begynne med å si; «Det er trist å se så mye frykt»! Når jeg i går skrev at jeg var i karantene, tenkte jeg at det burde være en trygghet. Jeg tenker også at det burde være en trygghet at helsevesenet følger opp, og at folk tar ansvar. Jeg fortalte legen om mine små symptomer, at jeg ikke hadde feber, at jeg hadde vært iskald kvelden før, men at jeg ville rådføre meg nettopp fordi jeg hadde vært på reise. Det farligste er vel hvis folk har vært ute og reist, og ikke sier ifra eller spør om råd hvis de har noen luftveis-/forkjølelses symptomer?! Vi la en plan for å følge det opp, og jeg har gjort som legen ba meg om. Jeg ønsket å unngå at det skulle komme ut noen feil opplysninger eller feil rykter, så jeg valgte åpenhet.
Men; Det er dessverre et håpløst prosjekt å forklare- eller være åpen om noe, når folk bare «hører det de vil høre», og likevel bidrar til misinformasjon. Det som er synd, og som gjør at det er vanskelig med åpenhet er hysteri. Jeg har både tidligere og nå, sett på nært hold at hysteri gjør at folk får en overdrevent og uhensiktsmessig frykt, og mister dermed evnen til sunn fornuft.
Hvor er balansen mellom forsiktighet og hysteri, og hvilke av disse to er mest hensiktsmessig? En ting er i alle fall sikkert; å miste hodet fører sjeldent til noe godt!